Bompengene våre, som kommer inn når vi passerer «bomstasjonene» inn mot Oslo, rekker ikke til det de skulle. Det skaper kinkig situasjon for mange. Alle de veiene som skulle bygges fram mot 2028 blir ikke bygd.

Men T-bane til Ahus skal bygges, lover de som styrer med Oslopakke 3, som omfatter vei- og kollektivutbygging for 54 milliarder kroner.

Det er ganske utrolig at en Ahus-bane ikke ble bygd som en del av sykehusutbyggingen, slik man gjorde da Rikshospitalet ble bygget.

Fylkesordfører Nils Aage Jegstad, som også sitter i styringsgruppa i Oslopakke 3, har lovet at man kan starte med Ahus-bane så snart planene foreligger. Det er en kostbar affære, men vil bidra til å øke kollektivandelen til Ahus, og kan dermed bidra til å redusere klimautslipp. En T-bane vil koste utrolige en halv milliard kroner for hver kilometer.

Dilemmaet i hele Oslopakke 3 er at «pakken» bidrar til økte klimautslipp. Mens resten av landet, og verden for øvrig, jobber for å redusere utslipp av klimagasser, skjer det motsatt med bompengeringen rundt Oslo. Oslopakke 3 bidrar til økte utslipp. En T-bane til Ahus kan bidra til å endre dette.

Tre Ap-ordførere på Nedre Romerike gikk ut i Romerikes Blad og foreslo å sette en bomring rundt Lørenskog sentrum og rundt Lillestrøm. Åge Tovan (Lørenskog), Ole Jacob Flæten (Skedsmo) og Øivind Sand (Rælingen) mener det er eneste løsning for å få T-bane til Ahus, og senere videre til Lillestrøm og Kjeller. Og senere igjen videre til Grorud og Ellingsrud.

Slik kan man få en ringbane som knytter sammen folk og pendlere i et område på Nedre Romerike og Groruddalen. Her bor det om lag en kvart million mennesker, veldig mange av dem uten et godt kollektivtilbud. Og mange uten gode kollektivmuligheter til sitt sykehus. Bilkøene på veiene vokser, og det er lite penger til å bygge ut veinettet på Romerike, bortsett fra å bygge firefelts vei mellom Lillestrøm og Fetsund. Det vil sannsynlig ha den effekt at det blir flere biler på andre købelagte veier.

Utspillet fra ordførerne er håpløst, og når Romerikes Blad noen dager senere viser hvordan det kan bli når Lørenskog sentrum og Lillestrøm omringes av bomstasjoner, er de ikke sene med å melde pass og trekke forslaget. Kuvendingen var fornuftig.

Forslag om bomringer, var nok mer et uttrykk for en sterk frustrasjon over at de ikke har noe innflytelse over utviklingen av veier og kollektivtransport her i området. Og at den eneste måten å få innflytelse over egen situasjon er å foreslå bompenger.

Det er på det øret regjering å storting hører på for tiden. De som setter opp bomringer (les innføre rushtidsavgift), blir belønnet av regjeringen. De som får flere til å reise kollektivt på andre måter får ingen premie.

Nå bør ordførerne sette seg ned og finne ut av hvordan de kan påvirke egen regjering til å gjøre jobben sin på dette området. Det er ikke noe smart påfunn, men fornuftig.

Stadig flere av oss nordmenn søker stadig større utfordringer. Vi betaler mer for å delta på aktiv ferier, eller ekstremturer, og søker utfordringer mange vil makte å gjennomføre, men som svært mange også må gi opp.

Men vi er ikke villig til å betale mer når politikerne driver ekstremport, naturlig nok.

I går skrev Tom Lindberg fra Fjellhamar akkurat det i Romerikes Blad. Lindberg er redd Lørenskogs politikere må hente flere inntekter fra oss innbyggere etter mange og skyhøye overskridelser på ulike byggeprosjekter.

– Jeg vil ikke at min privatøkonomi skal rammes fordi kommunen roter med sine økonomiske disposisjoner, skrev Lindberg.

Å bygge en enkel bru over Langvannet ble et ekstremsportprosjekt for politikere og administrasjon, med økonomiske overskridelser på mer en 500 prosent, fra 1,5 millioner kroner til 9,8 millioner.
Men det er jo bare småpenger, når vi tenker på at Lørenskog Hus ble nær 200 millioner kroner dyrere enn beregnet.

Det er enkelt å forstå bekymringene til befolkningen når så mye penger forsvinner i uryddig planlegging, rot og manglende vilje til å lytte til advarsler.

At lånegjelda stiger sterkt, bekymrer flere, og har vært medvirkende til økonomisk krise i mange europeiske land. Og det er befolkningen som må betale dristige prosjekter, som kunne vært gjennomført langt mer nøkternt.

I mange land har politikere også hatt rikelig anledning til å berike seg selv på befolkningens skattepenger. I Storbritannia kunne parlamentsmedlemmer kjøpe gardiner til eget hjem på statens regning. I kriserammede Italia har politikere sendt frisørregningene til skattebetalerne. Eksemplene på slike ting er mange.

Her i landet bevilget politikere seg lukrative pensjonsordninger, som nå skal reverseres etter at media avdekket dette.

Statsråder sender penger til ulike gode formål, utenfor regelverk og uten å sjekke egen habilitet. Audun Lysbakken måtte gå som statsråd på grunn av slik pengebevilgning. Jonas Gahr Støre ga penger til et prosjekt en venn styrte. Småpenger riktignok. Men alvoret er likevel stort. Det handler om hvor lett det kan være å la seg friste av å gi av våre penger til mange gode formål.

Romerikes Blad, og heller ingen andre, har så langt avdekket slike bevilgninger i Lørenskog. Og vi vet at politikerne tar med stort alvor det rotet og de uryddige forhold de selv har satt seg i. Det gjøres en jobb for å finne ut hva som har skjedd, og forhåpentlig skal dette føre til et sett regelverk om hvordan man skal unngå at det skjer igjen.

Men vi kan likevel si at å bygge Lørenskog Hus var et godt formål, med hurtig voksende kostnader det skulle svært mye til å kutte i.

Politikerne ble trolig blendet av eget ambisjonsnivå, og kanskje av en mulig suksess. Derfor var det lette å lukke øyne og ører for advarsler og la det stå til. Og slik ble det nær 200 millioner kroner dyrere enn planlagt.

Men det har jo blitt suksess også.

Skrik til nesten én milliard kroner?

Det er en utrolig høy pris for et kunstverk, selv om vi snakker om en av Edvard Muchs fire versjoner av «Skrik». Utsalgsprisen ved auksjonshuset Sotheby’s New York-avdeling er på 450 millioner kroner.

Husker jeg ikke feil var det omtrent også utropsprisen på Lørenskog hus for noen år siden, da man vedtok å bygge kulturhuset i Lørenskogs nye sentrum.

Hvilke pris forretningsmannen Petter Olsen får for Munchs «Skrik» er usikkert. Ekspertene er uenige. Men man kan ikke utelukke 900 millioner kroner når auksjonarius banker klubba i bordet for tredje gang 2. mai i år, og roper: Solgt.

Prisen på kulturhuset, Lørenskog Hus, kommer opp i drøyt 900 millioner kroner, 130 millioner over forrige «bud», eller beregninger, som var langt over «budet» før det igjen. Det har vært mange bud siden utropsprisen på Lørenskog hus.

Men er ikke det flotte huset og det storartede kulturtilbudet lørenskoginger har fått, verdt prisen?

Helt sikkert. Vi snakker kultur, som er helse for både kropp og sjel og gir inspirasjon for våre kreative sider, og attpåtil er et aktivitetshus for vår urolige ungdom, som ofte har for vane å havne utpå ett eller annet hvis de ikke får utfolde seg med dans og drama og musikk, og annet.

I tillegg blir Lørenskog hus en absurd blanding av handel, kultur og politikk, som kan skremme vettet av mange. Og som har skremt folk i mange land.

Skulle ikke Munchs «Skrik» være verdt like mye som kulturhuset i Lørenskog?

Helt sikkert. Eller??? Det er jo ikke det første «Skrik» Munch malte. Det er kanskje heller ikke det beste. Det første «Skrik» ble malt av en kunstner i angst og uro, med skjelvende hender og stearinsøl, litt blassere i fargene, litt mindre jevne streker. Det blir tilbake i Norge sammen med to andre versjoner.

Men altså; ett blir solgt og havner trolig i utlandet. Om ikke lørenskogingene henter det til Lørenskog Hus.

Edvard Munch er mer interessant som kunstner enn noen gang. «Skrik» er trolig mer kjent nå en «Madonna», kanskje fordi store deler av Europas befolkning lever i angst og uro over politikernes vanstyrer, korrupsjon og grådighet, som folk flest må betale med arbeidsledighet og fattigdom, mens verdens voksende hær av milliardærer nå snuser på vår egen angstfylte Edvard Munch.

Det ville vært synd om «Skrik» havnet i kjellerhvelvet til en av dem.

Så i stedet kan vi sende Ap-ordfører Åge Tovan til New York for å kjøpe «Skrik» til Lørenskog hus.

Det ville fylt kulturhuset med masse folk i tiår på tiår. Hvis alle 30.000 lørenskoginger spleiser, er ikke prisen verre enn at vi legger ut 300 kroner hvert år i 100 år framover. Eller 3.000 kroner hvert år i 10 år. Eller 30.000 kroner om vi casher ut hele beløpet. Det er jo overkommelig.

Skedsmo, Sørum og Nes er de tre eneste kommunene på Romerike som har pålagt sine innbyggere eiendomsskatt. Satsene er ulike og varierer fra 2.000 kroner i Skedsmo til 4.000 og 4.800 i Sørum og Nes. I gjennomsnitt betaler innbyggerne i de tre kommunene mer i eiendsomsskatt hvert år i ti år enn lørenskogingene må betale det samme tiåret for prisen for Lørenskog Hus, hvis vi ser bort fra lånerentene på lån til kulturhuset.

Lørenskog har ingen eiendomsskatt, og ordfører Åge Tovan har lovet at alle overskridelsene i Lørenskog Hus ikke skal medføre at kommunen må innføre eiendomsskatt. Men innfører kommunen eiendomsskatt på 3.000 kroner i ti år, vil “Skrik” også kunne finansieres, en finansiering som vi kommer til å få igjen fra innbyggere både i nabokommunene, i hele landet, og forsåvidt hele verden.

Nå vil vel de fleste si at en kommune ikke skal drive med slikt, andre vil si at kommunen heller ikke skal bygge kulturhus, og slettes ikke ha ansvar for selve byggeprosjektet, for det blir dyrt. Atter andre bryr seg ikke, verken om kulturhus eller malerier.

Jula er tid for familiekos, høytid og religiøse skikker og ritualer. Men når snøen uteblir og vinteren er svart, er julestemningen ikke helt den samme.

Værmeldingen for jula viser temperaturer som ligner tidlig høst, og minner overhodet ikke noe om jul. Varsel om pluss sju i romjula er ikke noe for alle oss som liker hvit jul og minus sju.
Men det finnes muligheter for å oppleve litt julestemning.

Kanskje finner du julestemning i kollega Kaja Schau Knattens forslag til turer i Østmarka, selv uten skiføre (Reportasje i Romerikes Blad Lørenskog). Men må du ha ski under beina for å få litt julefølelse, kan du reise opp til Romeriksåsen. Der er det både snø og julestemning, og gode muligheter for å prøve de lange julegavene.

Vi trenger lys og høy snøfaktor på denne årstida. Hvit snø lyser opp vinterdagen. Og sprer glede for mange nordmenn. Skinner sola og du kan gli innover i marka på gode ski, gir det både glede, høy stemning. En slags lykkefølelse. Spør dem som er ute sammen med deg en slik dag.

Vi nordmenn er underlige slik. Vi blir høye på hvit snø og natur, tursjokolade, varm kakao og appelsin. Det er ikke bare endorfinene etter en hard treningsøkt som gir en lykkefølelse. Det samme gjør naturopplevelsen.

Mange andre folkeslag synes vi er sprø. De har kanskje rett. Men det gjør ingen verdens ting. Vi verdsetter tilgang til natur og friluft så mye at det har blitt en tilbedelse. Denne tilbedelsen er en del av vår nasjonalidentitet. Og den viser vi gjerne til alle. To eksempler på det er OL på Lillehammer i 1994 og ski-VM i Holmenkollen tidligere i år. Folkefest i friluft, som du ikke finner mange andre steder.
Vår ærbødighet til naturen har noe religiøst over seg.

Snø gir oss trygghet. Snø som faller ned i store mengder, og kuldegrader, er en slags garanti for helsa til moder jord. Det gir i alle fall en følelse av at alt er som det skal være.

Det er selvsagt ikke helt riktig for temperaturen på vår planet, er stigende, uavhengig av om vi har hvit jul. Men det blir så tydelig når snøen uteblir, at noe er galt. Vi blir urolige.

Det er bare et par uker siden verdens toppledere avsluttet klimatoppmøtet, uten å bli enige om annet enn at de gjerne vil møtes igjen. De var også enige om at man vil jobbe for å få til en bindende klimaavtale der alle land forplikter seg til å redusere sine klimautslipp.

Vi nordmenn, synes de som bor et annet sted på jorda, og som ikke blir så høye på snø som oss, kan bli flinkere til å ta hensyn til moder jord. De bør redusere sine klimagassutslipp, slik at vi kan oppleve snørike vintre, og fortsatt ha den trygge gode snøen. Vi bidrar gjerne til klimakutt, bare det ikke er her hjemme.

Ishålke skaper frykt, håndleddsbrudd og ødelagte lårhalser, og redsel for klimaet.

Snøen gir oss en lun ro og trygghet. Snøen tar imot tunge kropper på sin myke måte, og demper frykten for katastrofale temperaturøkninger.

Ha en god jul. Og et godt nytt år.

Og en god skitur.

Statsminister David Cameron i number 10 i London har et anstrengt forhold til kvinner. I parlamentet har han vært fornærmende mot kvinner. Internasjonalt har han kommet med flere tilsynelatende positive kommentarer om kvinner, blant annet at flere kvinner i styrerommene vil tjene britiske bedrifter og at flere kvinner i styrene fører til mindre grådighet.

The Guardian skrev nylig i en lederartikkel om Camerons sex appeal i politikken.

Det er ikke hva du sier, Cameron, men hva din regjering gjør, skrev avisa.

Cameron har kun fire kvinner med i sin regjering. Og statsministeren selv viste en maktarroganse av de sjeldne mot parlamentsmedlem Angela Eagle.

«Calm down, dear», sa han til henne.

Det er en kommentar som er «sexistisk, fornærmende og nedlatende», var kommentarene.

Eagles umiddelbare kommentar var:

– Jeg er møtt med nedlatende holdninger av bedre menn enn Cameron. Men jeg tror ingen moderne mann ville uttrykt seg slik.

Storbritannia framstår som u-land når det gjelder kvinner i politikken. Cameron har ikke lenger så mange kvinnelige sympatisører, og enda verre; de konservative har store problemer med å rekruttere kvinner.

Den norske regjeringen har en kvinneandel det står respekt av.

Det står også respekt av kvinneandel i noen av kommunestyrene på Romerike, blant andre Lørenskog og Enebakk,der kvinnene er i flertall. Og i noen andre kommuner der det er nær like mange kvinner og menn. I noen kommuner har kvinnene også ledende posisjoner i de politiske utvalg. I andre kommuner får ikke kvinnene slike maktposisjoner til tross for at de er mange i kommunestyrene.

Partiene i Lørenskog og noen andre kommuner har gjort en god jobb med å finne kvinner, og nominere dem. Og moderne velgere har akseptert dette.

Men det finnes mange små Camerons i norske kommunestyrer, menn som med sine uttalelser, kommentarer og holdninger viser manglende respekt for sine medrepresentanter, og særlig de kvinnelige.

Tidligere Lørenskog-ordfører for Høyre, nå Lørenskog i Våre Hjerter, Mette Korsrud, har uttalt at det var nærmest vanlig at menn i maktposisjoner avsluttet et politisk argument med; jenta mi, den gang hun entret politikken. I moderne politiske fora er vel dette slutt?

Det er nok ikke det.

Mange kvinner har kviet seg for å ta ordet i kommunestyrer fordi noen menn alltid har en syrlig, sviende eller diskriminerende kommentar. De er ikke alltid ment å være slik de oppfattes, kommentarene. Men de kommer likevel ikke fra moderne menn.

Mye tyder på at i kommunestyrer der man nå ha direkte web-tv fra møtene, har slikt avtatt. Heldigvis. Men det var vel ikke av respekt for sine kollegaer, men heller redselen for hva velgerne ville få se rett på pc’n eller tv-en.

Likestillingen tar tid. Det har vært harde diskusjoner om kvinnelønn de siste ukene. Kvinner tjener dårligere enn menn i samme jobb, som er en annen måte å diskriminere kvinner på. Det vil ta tid å endre også dette.

En stengt turvei inn til Østmarka har blitt et problem for beboerne på Rasta i Lørenskog, og er trolig i strid med alle intensjoner om lett tilgang til marka. Politikere fra alle partier lovet å rydde opp. Om det ikke går gjennom dialog med tobeinte “bevere” som har stengt turveien med trær og kvister, vil de ekspropriere jorda fra eierne, der turveien engang gikk, lovet lørenskogpolitikerne.

Valget er over. Arbeiderpartiet, SV og Lørenskog i Våre hjerter (LIVH) skal styre kommunen videre i fire år. Valgløftene skal innfris, antar jeg, også de som ble gitt, men ikke nedfelt i partiprogrammer. Høyre, Frp, KrF og Venstre blir opposisjonspartier. Men også de er vel interessert i å innfri valgløfter.

Få dager før valget inviterte Røykås Vel til valgdebatt med politikere fra alle partiene. Rundt 100 beboere i området, og noen andre, møtte opp. Velhuset var fullt, og dette møtet var trolig det som samlet flest folk under hele valgkampen i Lørenskog. Beboerne i området hadde mye på hjertet.

Et av temaene var en stengt turvei ved Elvågaseter, som hindrer befolkningen å ta seg ut i Østmarka. Noen har stengt turveien med trær og kvister, og vil tydelig ikke ha noen gjennomgangstrafikk av turgåere, til tross for at veien er brukt som adkomstvei ut i marka så lenge folk kan huske. Flere av politikerne på det nevnte valgmøtet visste allerede om problemet. For andre var dette nytt.

På møtet fortalte beboerne at folk som er litt dårlig til beins, har mistet adgangen til marka, og at henvendelser til kommunen er til liten nytte. Vi andre, som er lette til beins, tar bilen fatt og kjører til parkeringsplassen på Ekerud for å komme ut i skiløypene på vinteren. Tidligere kunne vi gå rett ut i marka. Men selv vinterstid er den menneskeskapte og voksende kvisthaugen midt i turveien ikke mulig å komme over.

Nå er det kanskje ikke all vedens problem å kjøre til Ekerud. Parkeringsplassen er stor, og rommer mange biler. Veldig mange gjør det. Men det øker trafikken i bomiljøene, noe som går ut over tryggheten for barna. Kommunen har forsøkt å anlegge en ny turvei i stedet for å åpne den gamle, men den er kupert og vanskelig, og uoverkommelig for mange. Og ikke noe for skigåere.

Vi som bor i området har undret oss over at kommunen ikke har klart å ordne opp med de ivrige menneskene som bygger en salgs demning av trær og kvister akkurat som beveren, selv om det ikke er vann akkurat her. Kanskje har man forsøkt å få i gang en dialog med de tobeinte «beverne», kanskje var det litt vanskelig å være streng og kreve at de fjerner kvisthaugen.

Vi beboere mener at vi har hevd på turveien siden den har vært brukt som inngang til Østmarka gjennom mange tiår. Men hevd må man kreve, og da er rettsvesenet som oftest eneste løsning. Det er likevel ingen god løsning for folk flest, og koster skjorta.

Vi er glade for at politikere fra alle partiene i Lørenskog nå har lovet å rydde opp, ja om det ikke finnes andre løsninger, så er ekspropriasjon aktuelt, uttalte politikerne, som nå er folkevalgte. Fylkesmannen mener at saken er så klar, at det ikke er nødvendig å lage egen reguleringsplan.

Kvisthaugen vil sikkert få lov å vokse noen år til før ting blir gjort. Vår oppgave er å minne de folkevalgte om valgløftene så ofte vi kan.

Politikerne som var tilstede på møtet var samstemte om at noen skulle gjøres. Og politikerne var Anne Marie Oppegård (Frp), Monica Dahl (H), Siv Tove Engebråten (KrF), Kjell Rønningen (LIVH), Bjørn Gran (V), Ragnar Kristoffersen (Ap) og Martin Bjerke (SV).

Lørenskog skårer godt både på skole og eldreomsorg på kommunale statistikker, noe som betyr at de som regjerer kommunen vår (Ap/SV/V), har prioritert de viktigste oppgavene en kommune har. I tillegg har de bygget et flott kulturhus, uten eiendomsskatt for folk flest. Men næringslivet må betale.

Opposisjonen vil nok hevde at skole og eldreomsorg kunne vært prioritert enda høyere uten et råflott kulturhus, som vil binde opp rundt 50 millioner kroner hvert år i renter og avdrag på store lån.

Uansett: Såpass gode er Lørenskog på eldreomsorg, igjen ifølge statistikkene, at nabokommunen Skedsmo, tar utfordringen og vil bli enda bedre. Ap-styrte Skedsmo skårer dårligere på eldreomsorg enn både Ap-styrte Lørenskog og Frp-styrte Ullensaker, og er blant landets dårligste.

I forrige uke lovet Aps nye ordførerkandidat i Skedsmo, Ole Jacob Flæten sine velgere at eldreomsorgen i Skedsmo skal bli bedre enn den omsorgen Lørenskog tilbyr sine eldre, hvis de får ny tillit fra velgerne.

Lørenskog-politikerne har ikke svart på utfordringen, kanskje klok av skade av å love for mye. Men de lar seg vel neppe vippe av pinnen av nabokommunen?

Det er likevel ikke alltid valgløfter innfris. I Lørenskog er man forsinket både med løfter om ny skole og om løfter med 60 nye sykehjemsplasser. Men løftene skal innfris. Andre løfter er ikke innfridd, men loves på nytt.

Ullensaker Frp lovet å bygge landets beste skole. Fire år etter ligger kommunen i bunnen av skolestatistikkene i landet. Men jobben fortsetter for å innfri valgløftet, men nå uten å tidfeste valgløftet.

Høyres ordførerkandidat i Skedsmo, Kjartan Berland, lover at Skedsmo skal få landets beste skole bare Høyre og Frp kommer til makta etter valget på mandag. Det kan altså bli tøff konkurranse mellom to Høyre/Frp-styrte kommuner, kanskje tre om Høyre og Frp får makt både i Lørenskog og Skedsmo, alene eller sammen med andre partier.

For også Høyre i Lørenskog vil gjøre skolene i kommunen best i landet. Hvis vi er veldig snille med Ap/SV/V-styrte Lørenskog kan vi vel si at de allerede er i nærheten. Ullensaker og Skedsmo er langt, langt unna.

Får Ap-ordførerne i Lørenskog og Skedsmo ny tillit hos velgerne, blir det likevel hard konkurranse i eldreomsorgen. Denne positive konkurransen vil gi bedre tilbud til både skolebarn og eldre, det kan vi vel slå fast allerede, uansett hvem innbyggerne velger til å gjennomføre forbedringen.

Nabokommunen utfordrer Lørenskog på eldreomsorg, men den største utfordringen for Lørenskog er likevel den skyhøye lånegjelda i kjølvannet av Lørenskog Hus. Er det grunn til å tro at politikerne i blant annet Lørenskog og Ullensaker vil takle gjelda bedre enn man har klart i enkelte europeiske land og USA, som har satt hele verdensøkonomien i stor krise?

Nå kommer kvinnene for fullt på høye hæler inn i toppen i politikken i Lørenskog. Hele seks av ni ordførerkandidater i kommunen er kvinner i alle politiske farger. Men vi politikken endres med røde lepper og høye hæler?

Romerikes Blad presenterte de seks kvinnelige ordførerkandidatene i forrige uke, Inger Betsy Torp (Sp), Marie Oppegaard (Frp), Turid Kristensen (H), Siv Tove Engebråten (KrF), Oddveig Helen Olsen (Rødt) og Mette Korsrud (Lørenskog i Våre Hjerter). Ingen andre kommuner i Akershus har så stor andel kvinner på topp på sine valglister.

Det er på tide at kvinnene tør ta et politisk ansvar, og ikke lenger gjemmer seg bak en mann. Kvinner, sies det, har en ansvarsfølelse som gjør at de må være sikker på å klare jobben minst ett hundre prosent før de sier ja. Menn tar sjansen og hopper rett inn i utfordringer de får. Ofte går det bra, noen ganger ender det med knall og fall. Slik bør det bli også for kvinner.
Men er det stor forskjell når kvinner først har hoppet i det og fått maktposisjoner?

Mange kvinner blir ganske like menn når de får toppjobber, og da tenker jeg ikke bare på kvinner i politikken. De kler seg likt som menn. Over høye hæler finner vi dresser med et feminint snitt. Mange handler som menn også. Men tenker de som menn? Eller tenker de som de tror menn ville tenkt?

Jeg aner ikke. Og de dumme spørsmålene trenger ingen svar i denne sammenheng. Det er helt uinteressant om politikken blir bedre eller verre, om næringslivet tjener mer penger eller mindre med flere kvinner i toppen.

Kvinner er halve befolkningen. Det er derfor naturlig at de utgjør halve kommunestyret, eller halve bedriftsstyret. Det gir bedre balanse, ikke bare kjønnsbalanse. Og trolig gir det bedre resultater at kvinner og menn jobber i tettere samarbeid.

At halvparten av ordførerne i landet er kvinner, burde være en selvfølge i et likestilt samfunn.

Men slik er det ikke. Naturstridig er bare 17 prosent av landets 430 ordførere kvinner. Andelen kvinnelige toppledere i næringslivet er ikke særlig høyere.

Kvinner er alt for forsiktig, og må bli modigere, mener mange. Kvinner trenger støtte og rollemodeller fra andre kvinner. Kvinner må ha oppmuntring. Også kvinner må bygge nettverk.
Men kvinner må ha tid til familieliv også. Det er kanskje en av de største utfordringene for å få flere kvinner til å si ja til toppjobber. Derfor må politiske oppgaver i større grad bli en jobb du gjør for innbyggerne, ikke bare et verv du får og skal gjøre på fritida. Derfor må flere politikere betales for å utøve politikk på dagtid.

Flere heldagspolitikere og frikjøpte deltidspolitikere må komme på høye hæler inn i langt flere rådhus enn i dag.

Beskjedenhet er en pryd, men man kommer lenger uten den, heter det i et omskrivning av ordtaket; beskjedenhet er en dyd.